HOMAGE

Under innspillingen av et samuraiepos til ære for sin far, innser en arbeidsnarkoman regissør at å fullføre filmen kan bety at hun aldri ser ham igjen.

Basert på mine erfaringer av å miste faren min til kreft, utforsker novellefilmen "Homage" den lange prosessen med å innse at noen snart skal gå bort, den vanskelige balansen mellom å følge våre ambisjoner og være til stede med dem vi elsker, og hvor mye en film kan bety.

MOTIVASJON

Filmen er inspirert av følelser jeg satt med under innspillingen av min forrige kortfilm «Agurk» i Japan. Mens jeg var der, fikk min far spredning av kreft, og hadde plutselig kort tid igjen. Å være i Japan mens han led hjemme, konflikten mellom å forfølge egne drømmer, men samtidig skyldfølelsen av å være så langt unna er den emosjonelle kjærnen til filmen.

Den plutselige deadlinen på min tid igjen utløste en besettelse hos meg: Jeg måtte fullføre min første spillefilm før faren min gikk bort. Fullstendig oppslukt, rømte jeg fra min fars sykdom inn i jobb, og hadde plutselig ikke tid til å se han. Heldigvis innså jeg med hjelp av mine venner hva jeg ville gå glipp av hvis jeg fortsatte. Jeg fikk vært tilstede den siste tiden med faren min, istedenfor å jage en personlig ambisjon.

Men hva om jeg hadde fortsatt med å fullføre min første film? Om jeg hadde vært midt i en produksjon da jeg fikk nyhetene om hvor kort tiden skulle bli. For når kreften spredde seg igjen, ble år plutselig til måneder. Denne tanken førte til filmens ide.

Da faren min gikk bort i juli i fjor begynte jeg å skrive. For å møte sorgen direkte, og skape noe som kunne gi noe videre til andre, til ære for min far.

Samuraifilmen kommer fra min forkjærlighet for 50/60-talls samuraifilm, som begynte da jeg ble vist Kurosawas filmer (Ran, syv samuraier osv) av min far som ungdom, og spiste burger når mamma ikke var hjemme.

Ofte i disse arketypiske fortellingene om vikinger og samuraier omhandler det tapet av far, slik som de eldste fortellingene fra vår felles norske historie. Store inspirasjoner for meg var også mangaene Vagabond og Vinland Saga. Verker som omhandler liknende tema, som jeg leste når faren min først ble syk når jeg var seksten.

Ved å vise et forhold mellom far og datter som speiler seg i deres kjærlighet for samuraifilm, og min egen innspilling i Japan, får jeg frem en utrolig personlig historie, vist gjennom episke virkemidler. Ved å ha en kvinnelig hovedrolle får jeg både den nødvendige distansen og vist en utrolig sterk kvinnelig regissør. Et bilde jeg mener trengs i dagens samfunn.

Homage er en film om film, forholdet mellom far og datter, og om hvor lang tid det tar å forstå at man virkelig er i ferd med å miste noen.

VISJON

FILMENE I FILMEN

Samuraifilmen skytes i klassiske technicolor-farger på 35mm med anamorfiske linser i CinemaScope, inspirert av Japans filmstorhetstid. Vi bruker en fargepalett med sterke farger, snø, og blod, samt sort og hvitt i kostymedesign. Kameraet benytter episke wides, klassiske close-ups av hender på sverd, intense blikk, crash-zooms, og store kontraster for å gi et distinkt uttrykk. Selv om vi forstår at vi ser "filmen," må overgangen være myk nok til at vi ikke trekkes ut av historien.

Vikingfilmen skytes også på 35mm anamorfisk film for å speile samuraifilmen, og reflekterer Ronjas ønske om å fange den samme følelsen som inspirerte henne som barn.

Inspirert av filmer som Lost in Translation og Aftersun og Oslo trilogien er Homage en film om et indre dilemma – Følelser som er vanskelig å sette ord på, men som lar seg uttrykke visuelt. Filmens tempo er rolig, og dramaet er lavmælt. Jeg ønsker å skape en film som gir oss tid til å være sammen med hovedpersonen vår, Ronja, og føle det hun opplever. Som i mine inspirasjonskilder er ikke plottet hovedfokus; det er den ubeskrivelige følelsen man sitter igjen med etterpå. Dette er en film som ikke forklarer seg selv til publikum, men som langsomt utfolder seg, en fortelling som kun kan fortelles på film.

For å skape en storslått opplevelse, både visuelt og emosjonelt, vil jeg utnytte sjangertrekk og kraftfulle elementer fra episke filmer, og gi publikum en rask inngang til filmene-i-filmen. Viking- og samuraifortellingene er enkle og sentrerer rundt tapet av en farsfigur, et velkjent motiv. Dette gir en større kontekst til Ronjas personlige kamp og gjør den interne konflikten forståelig, storslått og underholdende.

For å oppnå dette på et relativt lavt budsjett begrenser filmen seg til to hovedlocations. I Norge filmer vi i Tromsøs vidstrakte, snødekte fjellandskap under soloppgang. I Japan er vi ved et tempel i nord, omgitt av snødekte daler i solnedgang. Snøen skaper et visuelt motiv som binder filmene sammen og reflekterer Ronjas emosjonelle avstand til farens sykdom.

Skuespillstilen holder seg realistisk og nedpå, der dramaet oppstår fra det filmatiske språket snarere enn overdrevet ekspressivitet. De scenene som er mer uttrykksfulle har en humoristisk tone, inspirert av japansk og koreansk filmstil som til tider strekker seg mot det teatralske.

Kampkoreografi er en sentral del av filmen. Actionsekvensene vil utvikles i samarbeid mellom en koreograf og skuespillerne, både i Norge og Japan. Begge hovedkampene speiler hverandre for å illustrere Ronjas besettelse med å realisere hennes drøm. De holdes korte for å unngå at de tar fokuset bort fra hovedhistorien, men må likevel være troverdige for å formidle viking- og samuraifilmenes episke skala.

Filmens visuelle uttrykk deles også i to forskjellige stilarter:

RONJAS PERSPEKTIV

Den visuelle stilen preges av Ronjas distanserte forhold til sine egne følelser, formidlet gjennom en dus fargepalett i blå-, grønn- og jordtoner, ispedd detaljer av rødt. Kameraet forblir stort sett statisk eller beveger seg sakte, med lange tagninger som enten utnytter blocking eller holder seg nært karakteren for å avdekke hennes indre tilstand. Ronja isoleres visuelt, enten gjennom store rom eller intime nærbilder, og kommer først inn i varme farger i møte med Ramenkokkens restaurant.

Filmen filmes digitalt med Arri-kamera i 16:9-format, med eldre linser og filtre for å oppnå en myk, klassisk ‘Cooke-look.’ Kamerabevegelsene er generelt minimale og skaper en ettertenksom, langsom stil.

RELEVANS

Fire av ti nordmenn vil oppleve kreft før de fyller 80 år, en realitet som påvirker både enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Homage utforsker hvordan vi forholder oss til slike livsendrende situasjoner, noe mange vil kjenne seg igjen i.

Filmen er særlig aktuell i en tid der arbeidspress og prestasjonskultur preger hverdagen for mange nordmenn. Den belyser hvordan vi ofte bruker arbeid som en flukt fra vanskelige følelser, og hvordan dette kan føre til at vi mister verdifull tid med dem vi bryr oss om. Ronjas historie reiser spørsmål som treffer dagens samfunn: Hvor viktig er egentlig karriere sammenlignet med familie?

I tillegg adresserer filmen psykiske helseutfordringer som angst og panikkanfall, noe mange i Norge kjenner på. Ifølge Folkehelseinstituttet har rundt 14 % av befolkningen symptomer på angstlidelse, og én av tre vil oppleve dette i løpet av livet. Ronjas panikkanfall er en fysisk manifestasjon av presset mange bærer, og filmen gir et realistisk bilde av hvordan slike utfordringer kan arte seg, samtidig som den viser betydningen av støtte, selvinnsikt og menneskelig nærhet på tross av språk og kultur.

I en globalisert verden der over 100 000 nordmenn bor permanent i utlandet, og enda flere jobber eller studerer midlertidig i andre land, er fysisk avstand fra familie en vanlig utfordring. Ronjas situasjon, der hun befinner seg i Japan mens faren blir alvorlig syk, speiler dette moderne dilemmaet: Hvordan holde fast ved tilknytningen til familie og røtter når man lever et liv langt hjemmefra?

Filmen fremhever også viktigheten av kvinnelige stemmer i filmindustrien. Med en kvinnelig hovedrolle; en regissør som opererer i en mannsdominert sjanger, utfordrer filmen tradisjonelle kjønnsroller. I mange yrker, også i Norge, forventes det at kvinner tilpasser seg maskuline krav, noe som kan føre til at de skjuler eller undertrykker følelser. Ronjas kamp reflekterer dette, og gir filmen en tematisk dybde som mange kan kjenne seg igjen i.

MIN VEI SOM REGISSØR

Homage er en viktig del av min utvikling som regissør og vil utfordre meg på veien mot min første langfilm. Jeg er i manusutviklingsfasen med Yngve Sæther fra Motlys (Force Majeure, Oslo 31 August, Barn, Love) for å skape filmen Dypet, inspirert av mine opplevelser som overlevende etter terrorangrepet på Utøya i 2011. Med Homage ønsker jeg å skape en film som gir mange av de samme utfordringene. En personlig historie om sorg, et lengre narrativ, et større budsjett – og en film som kan gi sterkt inntrykk på publikum.

Jeg føler et utrolig ansvar for å gjøre meg klar til å regissere Dypet, et prosjekt med så stor kulturell betydning. Men med min erfaring vet jeg at Homage er noe jeg kan mestre. Det er viktig å vise mitt nivå til produsenter, investorer, og festivaler, og ikke minst til dere som muliggjør dette. Homage vil demonstrere min stemme som filmskaper og at jeg har noe viktig på hjertet – noe sårt og personlig som jeg ønsker å formidle.

Produsent Kristian Kvam Hansen er eier av produksjonsselskapet PUSH, som har kontorer i Oslo, Tokyo, Shanghai og Sydney. Han har produsert prosjekter i millionklassen for aktører som Nike, Adidas, Maserati, Vogue og Gucci, og har jobbet med talenter som Kanye West, Billie Eilish, Rosalia, Megan Thee Stallion etc. Hans motivasjon om å bevege seg inn i narrativ har ført han til dette prosjektet, som han har vært del av siden tidlig i prosessen.

Medprodusent Mina Moteki har produsert flere langfilmer i Japan (inkl den prisvinnende December) og var også produsent for min forrige kortfilm “Agurk”. Som er på festivaler akkurat nå med internasjonal premiere i Tallinns Pöff. Hun er nå aktuell med filmen Tiger, regissert av Anshul Chauhan.

DOP Julian Jonas Schmitt, en felles student fra DFFB som også skjøt min kortfilm “You’re my Bruise”. Han har jobbet med stjerner i den tyske filmbransjen og jobbe som proffesjonell DOP på en rekke musikkvideoer og reklameprosjekter. Han er akkurat nå aktuell med dokumentaren Grönland på ALPS museet i Sveits.

Production Designer Madeline kinney vant fagprisen under årets Grimstad festival for beste Production Design på min forrige film Cucumber og har jobbet med prosjekter for Nike, Adidas, Coca Cola etc.

Kristoffer Jørgensen er vår stuntkoordinator og koreograf. Med lang erfaring innen vikingkamp og en brennende interesse for samuraikultur er han en av norges få stuntveteraner. Han har jobbet på filmer som Død snø og den 12 mann, Twin og Beforeigners.

Kristofer Hivju er vår skuespiller for faren Geir, og har også hjulpet til med å forme manuset. Han har vært med i prosjektet i mange måneder nå, og har fulgt utviklingen av historien til det manuset vi har i dag.

Vi er ambisiøse, målrettede, og har full tro på at med støtte vil dette bli en helt unik film av utrolig høy kvalitet, som kan stimulere til videre vekst for nordnoske aktører i Norge, internasjonalt samarbeid og eksport av Norsk kultur.

Om teamet

INTENSJON

Med Homage ønsker jeg å berøre publikum på et dypt, emosjonelt plan. Filmen utforsker hvordan vi i møte med livets største utfordringer – tapet av noen vi elsker – kan finne en ny forståelse av hva som virkelig betyr noe. Gjennom Ronjas historie vil jeg gi publikum en mulighet til å reflektere over egne valg, relasjoner og verdier, uten å bli ledet av en moraliserende fortelling.

Målet mitt er å skape en original og unik film som føles ærlig og gjenkjennelig, og som lar publikum fordype seg i stemningen og de visuelle virkemidlene fremfor å bli bundet av plottet. Homage er en invitasjon til å kjenne på følelser vi ofte unngår: skyldfølelse, sorg og ambisjoner som kolliderer med behovet for å bli sett. Jeg ønsker at filmen skal resonere med publikum på en måte som føles både personlig og universell - en opplevelse som oppmuntrer til ettertanke og blir værende lenge etterpå.

Vi håper dere vil støtte oss i å skape denne filmen.